Det var store og øde skogområder på begge sider av grensen som fikk finner til å slå seg ned i det som i dag er kjent som Finnskogen. På 1500- og 1600-tallet reiste de fra dårligere kår i hjemlandet, og brant ned skog for å dyrke rug i asken. I de store skogene var det vanskelig å si om man befant seg i Norge eller Sverige.
Kulturen kjente heller ingen grenser og musikken fra området må sies å være en felles svensk-norsk tradisjon. Med sitt drivende dansespill har Patrik og Vegar vært midtpunktet på mang en dansefest. Gjennom flere år har de slipt seg mot hverandre og kjenner hverandres spillestil ut i de minste nyanser. De to felene smelter sammen til ett uttrykk med en lett lekende og improvisatorisk harmonisering der de skifter på å spille stemmene. Under ligger den drivende og nærmest ekstatiske rytmen. Flere av låtene har spennende arkaiske trekk med svevende intervaller og en direkte, til tider rå rytmisk bueføring, men også myk i kantene når slåtten krever det.
Finnskogen er et spennende multikulturelt grenseområde fra tida før man pratet om innvandring og integrasjon. Spenningene og fordommene mellom nordmenn, finner og svensker var sterke, men musikken var i stor grad et felleseie. På denne plata får dere høre både norsk og svensk musikk, spilt av en nordmann og en svenske, begge av de fremste, unge utøverne i sitt land. Begge har utdannelse fra Norges musikkhøgskole.
Finnskogen is burning
In the large deserted woods on both sides of the Swedish-Norwegian border, Finnish people settled down in the 15th- and 16th century. These areas are now called “Finnskogen”, the Finnish woods. The settlers came from difficult times in Finland, and burned down forest to cultivate rye in the ashes. In these vast forests it was hard to tell if you were in Sweden or Norway. Culture does not know borders either, and the music is a common Swedish- Norwegian tradition.
Patrik and Vegar have, with their energetic dance music, been the center at many dance occasions. In several years they have played together and learned each other’s style of playing, to the finest detail. The two fiddles melt together to one sound, with a light creativeness, improvising harmonics where they take turns in playing first and second voice, followed by the energetic, almost ecstatic, rhythm. Many of the tunes are archaic with their blue notes and often rough bowings, but they can also be soft and subtle. dag vårdal
