Tidens løsen

Dei to profilerte folkemusikarane reiser på turné i høve slepp av CD-en Tidens Løsen - danseslåttar etter Ole Blø, Midsund. Utgangspunktet for konserten, plata og prosjektet er tradisjonen etter felespelaren Ole P. Blø (1920-2010) frå Blø i Midsund kommune.

09. februar, Midsund
10. februar, Fræna
14. februar, Riksscenen Oslo
15. februar, Jostedal
16. februar, Bergen - Columbi egg, folkemusikkfest
17. februar, Nordfjordeid.

«Som folkemusikkstudent i Oslo i 2003 vart eg for første gong kjent med Ole Blø sitt felespel gjennom ein kassett frå Folkemusikkarkivet for Møre og Romsdal» fortel Jorun Marie Kvernberg. «Det eg høyrde der skilde seg drastisk frå det eg frå før trudde var lyden av slåttar frå Romsdal. Dei sindige og klangfulle bogestrøka som bestefar (spelemannen Peter L. Rypdal frå Tresfjord) hadde stod i kontrast til dette muntre og luftige spelet som Ole Blø trylla fram». Kvernberg tok kontakt med Ole Blø og var dei neste sju åra fleire gonger på besøk hjå spelemannen. Ho fekk lære tonar, trillar og strøk - og ikkje minst historiene rundt musikken. «Ole var ein raus person som villig lærte vidare denne tradisjonen til meg. Eg trur det vart som ei gjensidig gåve: Han gav meg musikken og kunnskapen, eg lovde å føre det vidare!»

Jorun Marie Kvernberg er ein travel musikar som sjonglerar mellom moderne, arrangert folkemusikk i band som Majorstuen, Tindra og Unni Boksasp Ensemble og på den andre sida dei lokale og tradisjonelle uttrykka gjennom sine solokonsertar. «Denne variasjonen er heilt avgjerande for meg. Dei utfyller kvarandre og gir kvarandre næring. Kreativiteten min får spelast ut i dei ulike banda mine kor rammene er friare, medan eg i soloprosjekta får eit solid fagleg fundament, får reindyrke eit tradisjonelt spel og ikkje minst kan legge vekt på musikk frå heimedistriktet mitt».

Trekkspelmakkeren Øyvind Sandum (1982) er heller ingen nykomar. Han er fleire gonger norgesmeister, og i haust er han plateaktuell både med visefolk-gruppa Sol i Skuggeskog og med duoplate med broren Hans Sandum. Gudbrandsdølen har ikkje minst markert seg i ei årrekkje gjennom gamaldansbandet Nordafjells.

Frå booklet:
Danseslåttar etter Ole Blø
Denne plata inneheld eit knippe av dei mange danseslåttane spelemannen Ole P. Blø (1920-2010) hadde på repertoaret. Ole vaks opp på garden Blø på Midøya, som ligg i øykommunen Midsund - ytst i Romsdalsfjorden. Han vaks opp med eit rikt spelemannsmiljø rundt seg. Det var gamaldans som var musikk her på den tida, og den fylgde bygdefolket til dans, i bryllaup og som underhaldning. Då Ole var liten, var det forbode å ta i den verdfulle fela som faren Peder (Peder Olsen Blø, 1883-1957) åtte. Men vinteren 1930 var faren ute på fiske heilt til utpå våren, og ti-åringen Ole sneik seg til å lære seg på fela litt etter litt. Bestemora Ane Marta (Ane Marta Pettersdotter Blø, 1860-1944) høyrde den ungen guten prøve seg fram på fela. Ho var sterkt religiøs og meinte fela var eit syndens instrument. Men musikalsk som ho var, greidde ho ikkje å la vere å rette på tonane og hjelpe han på veg. Då våren kom og fiskarane kom attende, hadde Ole lært seg såpass at faren gav han lov til å halde fram med fela. Og Peder vart sidan Ole sin felelærar og spelekamerat livet ut.

Sidan kom Ole i hop med mange spelemenn, og trekkspelaren Jonas Nygård var hans faste makker på trekkspel. Dei to laga mykje god musikk saman, både til dans og underhaldning i lokalmiljøet. I dag ser me gjerne på øysamfunn som isolerte. Før var det nettopp på havet at dei viktigaste ferdselsårene gjekk. Ole fortalde at seglskuter kom inn til øyene og kunne ligge verfaste i vekesvis. Folket om bord drog med seg andre kulturar og ny musikk frå andre bygdelag. Inne i fjordbotnane kom dette mykje seinare. Ole fortalde også at det kom mange avrigga seglskuter, lekterar, frå Bergen og Stavanger og andre stader, på siste halvdel av 1800-talet. Dei skulle hauste av havets sølv, silda. Om bord var det ofte mange spelemenn. Likeins for bygdefolket sjølv både sør- og nordover på fiske, og dei tok med seg meir enn fisk heimatt. Slik kom dei moderne dansetypane, runddansen, tidleg til øyene.

Ole jobba som fiskarbonde – med fela som ein livslang fylgjesven: «Felå he betydd førferdele mykje før me. I ha haft ho te selskap når i e åtleine, he gått og tydd te felen og te ho fram. Det he hendt se at i he gått inn tå arbeid når det he komme før me ein slått, –na må i prøve! I he gått inn eins ærend, men det va før. Men den dag i dag he i felå liggandes på borda, og i klunka på ho av og te, når det kjem før me at 'na sku i ha prøft. Det kjem dettandes sånne gamle melodia som du he haurt ein gong. I vel sæ det at ho he betydd alt før me. I angra ikkje ein dag på at i bynte mæ felen. Nei, tvert i mot so e i glad fær det. I e glad ti felen! Hehe! Ja, i e det. So ho fer følgje me te siste dag.» (Frå intervju i 2007)

er historia om korleis eg igjen vart glad i gamaldansen. Gamaldansslåttane hadde fylgt meg frå barndomen, hand i hand med bygdedansslåttane. Men etter kvart som eg vaks til, fekk eg høyre at det var det eldste stoffet, springarar og hallingar, som hadde verkeleg verdi. Som ung student for eg ut på mi første innsamlingsferd med denne ballasten. Spelemenn som hadde vakse opp med berre eit vagt minne av dei eldste slåttetypane, vart likevel spurde mest om nettopp desse, medan gamaldansen vart nissen på lasset som eg måtte samle inn for syns skuld. Desse evinnelege treklangbrytningane var for meg identitetslause; dei same melodiane gjekk att i ulike taktartar og tempo.

Det var sikkert i jakta på ein retteleg særeigen springdans at eg fekk tak i ein kassett med opptak av spelemannen Ole Blø. Dei få springarane hans var litt kuriøse med taktbrot og ei nokså fri rytme. Ole sjølv hadde aldri spelt springar til dans og kunne berre hugse å ha sett springaren bli dansa ein einaste gong. Springaropptaka med Ole Blø fordjupa eg meg ikkje vidare i. Men på den same kassetten var det eit hav av gamaldansslåttar spelt på ein måte eg aldri hadde høyrt før. Her var det dansetakta som stod i sentrum. Klangen var sprø og luftig, og spelemannen var raus med trillar, glissandoar og posisjonsspel. Så leikent spela han, at ein skulle tru det var ein gutunge som aldri hadde hatt ein skuggefull dag i sitt liv. Men Ole Blø var altså 63 år på dette opptaket, og då eg trefte han som 83-åring i 2003 var det med den same leiken og gnisten. Felefingrane spratt og glei opp og ned gripebrettet, om enn dei ikkje lydde spelemannen fullt ut lengre.

Mange av slåttane etter Ole Blø har eit lite avvik, ein liten tone som skiplar det harmonisk logiske, eller ei takt ekstra som bryt symmetrien. Slåttane er teknisk utfordrande, mellom anna går dei aller fleste melodiane oppover felehalsen ein eller fleire gonger. Med Ole sin heilstøypte måte å utføre slåttane på fekk eg også ein heil spelestil eg kunne strekkje meg etter. Gamaldansen hadde eg før sett på som nokså fastlåst, standardisert og enkel. Med Ole sin musikk opna det seg ei ny verd – på vegen vart eg igjen glad i gamaldansen. På vegen fekk eg også ein god ven og eit stort førebilete. Eg håpar at nokre av Ole sine trillar, glissandoar og lette strøk lever vidare i spelet mitt.

/ Jorun Marie

This CD collects some of the many dance tunes from fiddler Ole P. Blø’s (1920–2010) repertoire. Ole grew up on the farm Blø on Midøya, an island in the municipality of Midsund in the outermost part of Romsdalsfjorden. He grew up in the midst of a highly active fiddlers’ scene.

Gamaldans (Central European dance forms brought to Norway in the mid-19th century, e.g. polka, reinlender, waltz, mazurka) was the music at the time, accompanying the locals at dances and weddings and providing entertainment. When Ole was young, he was strictly forbidden to touch the precious fiddle owned by his father, Peder Olsen Blø (1883–1957). But in 1930, Ole’s father was out fishing all through the winter, and little by little tenyear- old Ole stealthily taught himself to play.

His grandmother, Ane Marta Pettersdotter Blø (1860–1944), heard the young boy trying to play the fiddle. Although a highly religious woman who considered the fiddle a sinful instrument, she was also musically gifted and couldn’t resist correcting his mistakes and helping him learn how to play. When the fishermen came back home in the spring, Ole had taught himself enough to convince his father to let him continue playing. From that day on, Peder was Ole’s teacher and musical companion. Later on, Ole came to meet many musicians, and accordionist Jonas
Nygård became his regular partner. Together, they made a lot of great music both for dancing and local entertainment.

Today, island communities are often considered isolated. But in earlier times, most of the main traffic arteries were at sea. Ole could tell of ships coming in to the islands for shelter and remaining there, weather-bound, for weeks on end. The sailors brought with them different cultures and music from other small communities. In the innermost parts of the fjords, this did not happen until much later. Ole also told stories of unrigged ships coming in from Bergen, Stavanger and elsewhere during the latter half of the 19th century to harvest the ‘silver of the ocean’, the
herring. They often had fiddlers on board. Local fishermen, too, travelled far and wide to the North and South, bringing home a lot more than just fish. This is how the modern dance forms, the round dance, came to the
islands.

Ole worked as a fisherman and farmer, with his fiddle as a life-long companion: ‘The fiddle has meant a great deal to me. It kept me company when I was alone. It has happened that I’ve been at work and a tune has come to me, and I’ve had to play it! I used to sit down just to play, too, but that was when I was younger. Even so, I still have the fiddle close at hand, and I play it sometimes when I want to try out a tune. These old tunes that you’ve heard sometime in the past keep cropping up.

I’d say the fiddle has meant everything to me. I’ve never regretted playing. No, really, I’m glad. I love my fiddle! Heh heh! Yes, I do. So it’ll accompany me to my grave.’
(From an interview in 2007)
 

This is the story of how I once again came to love the gamaldans. The gamaldans tunes had been with me since childhood, just like the dance tunes. But as I grew older, I was told that the older material, the springar and
halling tunes, was the most valuable. This was my perspective when I went out to collect tunes for the first time as a young student. Fiddlers that had grown up with just a vague recollection of those older dance tunes were still probed mostly for these, while the gamaldans was something that I had to collect just to keep up appearances. To me, the incessant arpeggios signalled a lack of identity; the same melodies were played over and over in different meters and tempos. It was probably while hunting for a really unique springdans that I got hold of a cassette with recordings by fiddler Ole Blø. His few springar tunes were a bit idiosyncratic, with changing meters and a quite loose rhythm. Ole himself had never played springar tunes at dances, and could only remember the tunes being danced to once.

I didn’t immerse myself further in the springar recordings by Ole Blø. But on the same cassette was a vast array of gamaldans tunes played in a way I had never heard before. Here, the dance rhythm was the centre of attention. The sound was crisp and breezy, and the fiddler was generous with trills, glissandos and fingering. His performances were so playful that one would think he was a young boy who’d never had a bad day in his life. But in fact, Ole Blø was 63 years old at the time of the recording, and when I met him at 83 in 2003, the playfulness and zest was still there. His fingers bounced and drifted up and down the finger board, though perhaps not exactly the way he wanted
them to.

Many of the tunes after Ole Blø stray ever so slightly from what might be considered harmonically logical, or they have an extra bar to break the symmetry. The tunes are technically challenging; for instance, most of them climb the fiddle neck at least once. Ole’s sterling performances also provided me with a whole style of playing to aspire to. I had considered the gamaldans stagnant, standardised and simple. Ole’s music opened up a new world to me – and once again, I fell in love with gamaldans.
Along the way I also found a great friend and a huge idol. I hope that some of Ole’s trills, glissandos and easy strokes will live on in my music.

jorun marie