Gammelpols

Begrepet lek har i Rørosdistriktet historisk sett nesten utelukkende vært benyttet om polsmelodier som et synonym til slått, og skal man framføre en pols sier man gjerne at man skal spille en lek. Spiller man andre slåtter sier man som regel heller at man spiller en reinlender, en vals, en bruremarsj etc. Men betyr dette derfor at begrepene gammelpols og gammellek er helt synonyme?
Blant de eldste og mest særpregete polsene, gammellekene, finnes det en spesiell gruppe polser som særlig i Brekken og i de østlige deler av Røros har gitt opphavet til begrepet gammelpols. Disse polsene har som sitt viktigste kjennemerke at de starter med en pause, som regel en åttendelspause, eller noe sjeldnere en fjerdedelspause. Dette er et særtrekk som har skapt en del problemer spesielt for de mindre erfarne danserne, som ofte oppfatter den første tonen som opptakt og dermed starter dansen på spelmannens andre taktslag. Lokalt kalles dette gjerne å danse «breddamed» takten, dvs. ved siden av eller utenfor spelmannens takt. Noen vil også si at man danser i mottakt. Når man vet at rørospolsen ofte spilles med både asymmetrisk takt og spesielle betoninger skjønner man at dette lett vil kunne skape store problemer for kommunikasjonen med danserne.
I tillegg til den forsinkete åpningen er et annet viktig kjennetegn ved gammelpolsene at strøket på treeren i vendingens siste takt bindes sammen med eneren i åpningstakten i neste vending eller i reprisen. Dette skjer i mange av gammelpolsene, men slett ikke i alle.
På grunn av at begrepene gammelpols og gammellek i stor grad brukes om hverandre og likevel ofte kan ha forskjellig innhold har flere i dag begynt å bruke begrepet toerpols om den gruppen av polser som starter på det andre taktslaget, dvs. gammelpolsene i Brekken og flere andre steder i Rørosdistriktet. Polsene som begynner på det første taktslaget, dvs. på fulltakt, kalles tilsvarende enerpols. Slik får man skilt fra hverandre begrep som henspiller på antatt alder og begrep som betegner to ulike og klart definerte karaktertyper av polsen. Enda viktigere blir dette skillet når vi vet at det også finnes melodier av samme slag som toerpolsen både i Sverige, først og fremst i Jämtland og i Dalarna (polska), og i andre norske bygder. Men både i Valdres og på Nordvestlandet, hvor det i eldre kilder finnes eksempler på springar eller springdans som begynner på det andre taktslaget, er denne delen av slåttetradisjonen blitt borte i nyere tid.
I sin hovedoppgave om toertakten i polsspillet i Rørosområdet (Rff-sentret 1994) konkluderer Eva Hov med at toerpolsen delvis kan forklares som en spillestil, men samtidig er det noe ved melodioppbyggingen som gjør at en del polser alltid blir spilt i toerform. Toerformen blir helst brukt sammen med en eldre spillestil og helst på leker med alderdommelige stiltrekk. Slik sett kan kanskje fortsatt begrepet gammelpols forsvares. Hov mener å ha funnet klare tegn til at toerformen kan ha oppstått i eldre tider gjennom møtet mellom den tyske og polske taktoppfatningen, som historisk sett er to ulike måter å oppfatte rytmen i tredelt takt på. Den polske taktoppfatningen har kortere toner i starten og lengre toner i slutten av takten (retarderende rytme), samtidig som den begynner rett på melodien uten opptakt og har såkalt kvinnelig slutt med en halvnote som avslutningstone på det andre og tredje taktslaget. Noen kaller også dette for masurkarytme. Den tyske taktoppfatning har på sin side de lengste tonene først i takten (akselererende rytme), ofte opptakt på treeren og mannlig slutt med en halvnote på eneren og toeren i avslutningstakten. Denne taktoppfatningen kan med en viss rett karakteriseres som valserytme.

Hvis vi så vender tilbake til Rørosdistriktet og gammelpolsen er det ingen tvil om at det nettopp er i denne kategorien leker at vi finner svært mange av de beste og mest særpregete polsene. I Brekken kan en god del av disse lekene føres tilbake til storspelmenn og rike slåttekilder som Henning Trøen (1834–1917) og Post-Anders Sjøvold (1883–1975), foruten Elven-karene og spelmennene på Martavolden ved Aursunden (Myrmo, Ingerbrigtsvold). Det er imidlertid ingen andre som forbindes så sterkt med gammelpolsen både i Brekken og i store deler av Rørosdistriktet som Henning Trøen, som må ha vært en fremragende spelmann med et svært rikt og alderdommelig repertoar. Han skal også ha vært den siste spelmannen i distriktet som spilte hallingslåtter til dans.
Blant erfarne polsdansere er det gammelpolsene som er selve rosinen i pølsa på dansefestene. Det er når disse polsene etter Henning Trøen og andre spilles at de virkelige stordanserne får vist hva de duger til og nesten svever over dansegulvet til det intense, kraftfulle og medrivende felespillet til Tron Westberg og hans likesinnede. Men som flere dansere har sagt til meg: Det er noe eget med spillet til n’Tron, både når han spiller alene og sammen med n’Magne (Haugom). Da blir det ofte magisk!

Tron Westberg
I 1999 var det landskappleik på Oppdal, og for første gang skulle det avholdes finalespill i A-klassen for vanlig fele og på hardingfele med de tre beste deltakerne fra det ordinære kappleiksspillet. De tre som kvalifiserte seg fra klassen for vanlig fele var Tron Westberg og gudbrandsdølene Leif Inge Schjølberg og Øystein Ovrum Rudi. Som forventet hadde Tron valgt seg en gammel pols fra distriktet som den ene av finalelåtene. Men det gikk et sus gjennom den overfylte finalesalen på Oppdal da det ble annonsert at den andre slåtten til Tron var selveste setesdalsgangeren Nordafjells, den mest kjente av rammeslåttene på nedstilt eller gorrlaus bass (f-bass).

Arne Fredriksen i Etnisk musikklubb har skrevet følgende om det som skjedde: «Tron Steffen Westberg har med sitt drivende spel en egen evne til å sette salen i kok. Det sies at alle som fikk med seg Tron sin tolkning av slåtten Nordafjells under Landskappleiken på Oppdal i 1999, vil trolig huske denne fremføringen resten av livet.» Dette er slett ingen overdrivelse! Jeg var til stede som dommer og satt derfor helt inntil scenen ved dommerbordet. Da Tron hadde dratt i gang Nordafjells kjente jeg at jeg begynte å fryse på ryggen, og jeg fikk tårer i øynene av det følelsesladde og medrivende spillet. Ja, jeg kjenner at jeg i dag hele 13–14 år senere fortsatt fryser på ryggen når jeg tenker tilbake på denne opplevelsen. Applausen som brøt løs etter framføringen av slåtten var så kraftig at det best kan sammenlignes med et F-16 fly som akkurat bryter lydmuren. Det er dette som er så spesielt med Tron Westberg, han har dette lille ekstra som man blir grepet av enten man danser eller lytter til hans felespill: Stilsikkert, tradisjonelt, teknisk stødig, men framfor alt følelsesladd. Det er vel her det er riktig å benytte et begrep som kunstnernatur. Og bare for å ha sagt det: Han vant finalespillet på Oppdal i 1999 og fikk dermed sin første
kongepokal.
 

Tron Westberg (f.1968) kommer fra bygda Brekken like inntil svenskegrensen ca. 3 mil nordøst for Røros. Han meldte seg i 1978 på et av Annar Gjeltens felekurs, og Gjelten ble dermed hans første læremester. Etter hvert lærte han mye av de eldre medlemmene i Brekken spellmannslag, og kanskje først og fremst av Jørgen Tamnes (1915–2000). Senere har han lært mye hos Harald Gullikstad (f.1939). I tillegg har han alltid hørt mye på eldre opptak med spelmenn fra distriktet. Tron er en allsidig spelmann som under studietiden i Bø 1990–93 også lærte seg å spille hardingfele. Det var spesielt telespillet og spillet til Bjarne Herefoss han ble veldig fascinert av. Han hørte også mye på spillet til Torleiv H. Bjørgum, som hadde en kraft i seg som appellerte sterkt til Tron Westberg. Bjørgum hadde på denne tiden langt på vei lagt bort hardingfela til fordel for den vanlige fela, som han mente hadde en kraft i seg som passet bedre til mange av de gamle setesdalsslåttene, bl.a. Nordafjells.

Men det er i den tradisjonelle felemusikken i Rørosdistriktet og spesielt i Brekken at Tron Westberg har sitt hjerte og sine musikalske røtter. Her står han solid forankret i den gamle slåttetradisjonen etter Henning Trøen, Post-Anders og andre eldre kilder. Samtidig framstår han som en av landets aller fremste felespillere med et stort publikum som vil bli henrykket over å få en CD i hendene hvor Tron Westberg spiller gammelpols. / bjørn aksdal

In addition to the delayed opening, another important distinctive feature of the gammelpolser is that the bow stroke on the third beat in the phrase’s last measure is tied together with the first beat in the opening measure of the next phrase or in the repeat. This occurs in many of the gammelpolser, but certainly not in all.
Because the terms gammelpols and gammellek are to a large extent used interchangeably and can nevertheless often contain different elements, many people have begun to use the term toerpols to characterize the group of polser that start on the second beat, i.e. the gammelpolser in Brekken and several other places in the Røros district. The polser that begin on the first beat, i.e. on a full measure, are correspondingly called enerpols. In that way one may differentiate terms that refer to presumed age and terms that describe two different and clearly defined character types of the pols. This differentiation becomes even more important when we know that there also exist melodies of the same type as the toerpols both in Sweden, first and foremost in Jämtland and in Dalarna (polska), and in other Norwegian districts. But in both Valdres and Northwestern Norway, where examples of springar or springdans that start on the second beat can be found in older sources, this part of the tune tradition has disappeared in recent times.
In her dissertation on the second beat in pols playing in the Røros area (Rff-sentret 1994) Eva Hov concludes that the toerpols can in part be explained as a playing style, but at the same time there is something about the construction of the melody that causes some polser to always be played in toer form. The toer form is usually used with an older playing style, and usually on tunes with old-fashioned style features. Seen in such a way, the term gammelpols can perhaps still be justified. Hov means to have found clears signs that the toer form may have appeared in older times, in the encounter between the German and Polish concepts of rhythm, which, historically speaking, are two different ways of interpreting the rhythm in triple metre. The Polish concept of rhythm has shorter notes in the beginning and longer notes at the end of the measure (decelerating rhythm), and it starts directly on the melody, without an upbeat, and has a so-called feminine cadence with a half note as the final note on the second and third beats. Some also call this masurka rhythm. The German concept of rhythm has the longest notes at the beginning of the measure (accelerating rhythm), often an upbeat on the third beat, and a masculine cadence with a half note on the first and second beats of the final measure. This concept of rhythm can with a reasonable degree of certainty be characterized as waltz rhythm.
If we then turn back to the Røros district and the gammelpols, there is no doubt that it is in precisely this category of tunes that we find many of the best and most distinctive polser. In Brekken a lot of these tunes can be traced back to great fiddlers and tune sources like Henning Trøen (1834–1917) and Post-Anders Sjøvold (1883–1975), in addition to the Elvens and the fiddlers in Martavolden by lake Aursunden (Myrmo, Ingerbrigtsvold). All the same, no one can be so strongly linked to the gammelpols both in Brekken and in large parts of the Røros district as Henning Trøen, who must have been an excellent fiddler with a very rich and old repertoire. He is also supposedly the last fiddler in the district who played halling tunes for dance.
Among experienced pols dancers, the gammelpolser are the high point at the dance parties. When these polser after Henning Trøen and others are played, the truly great dancers get to show what they’re worth, and nearly float over the dance floor to the intense, powerful, and riveting fiddle playing of Tron Westberg and others. But as many dancers have said to me: there is something special about Tron’s playing, both when he plays alone and with Magne (Haugom). Then it is often magical!

Tron Westberg
In 1999 landskappleik (Norway’s annual national folk music competition) was in Oppdal, and for the first time, finals were to be held in the A class for regular fiddle and Hardanger fiddle with the three best participants from the ordinary kappleik. The three who qualified from the class for regular fiddle were Tron Westberg, and Leif Inge Schjølberg and Øystein Ovrum Rudi from Gudbrandsdal. As expected, Tron had chosen a gammelpols from the district as one of the tunes for the finals. But a hum went through the crowded hall in Oppdal when it was announced that Tron’s second tune was the setesdalsgangar Nordafjells, the most wellknown of the rammeslåtter on nedstilt or gorrlaus bass tuning.
Arne Fredriksen from Etnisk musikklubb wrote the following about what took place: “With his driving fiddling, Tron Steffen Westberg has a distinctive ability to bring the hall to a boil. It has been said that everyone who experienced Tron’s interpretation of the tune Nordafjells during Landskappleiken in Oppdal in 1999 will probably remember this performance for the rest of their lives.” This is absolutely no exaggeration! I was present as a judge and was therefore sitting right up against the stage at the judges’ table. When Tron started playing Nordafjells I felt a chill run down my spine, and I got tears in my eyes from the emotional and riveting playing. And today, a whole 13 or 14 years later, a chill still runs down my spine when I think back on this experience. The applause that broke loose after the performance of the tune was so powerful that it can best be likened to an F-16 plane breaking the sound barrier.
This is what is so special about Tron Westberg, he has that little extra something that one is seized by, whether one dances or listens to his fiddle playing: an unwavering sense of style, traditional, technically consistent, but above all emotional. This is where it is right to use a term like “artistic nature”. And just to have said it: he won the finals in Oppdal in 1999 and as a result got his first royal trophy.
Tron Westberg (b. 1968) comes from the Brekken district close to the Swedish border, about 30 kilometres northeast of Røros. In 1978 he enrolled in one of Annar Gjelten’s fiddle classes, and Gjelten consequently became his first teacher. As time went on he learned a lot from the older members of Brekken spellmannslag, and perhaps first and foremost from Jørgen Tamnes (1915–2000). He later learned a great deal from Harald Gullikstad (b. 1939). In addition, he has always listened a lot to older recordings of fiddlers from the district.
Tron is a versatile fiddler who during his student days in Bø, from 1990 to 1993, also learned to play Hardanger fiddle. He became particularly fascinated by Telemark fiddling and the playing of Bjarne Herrefoss. He also listened a great deal to the playing of Torleiv H. Bjørgum, who had a power that was better suited to many of the old Setesdal tunes, including Nordafjells.
But it is in the traditional fiddle music from the Røros district, and especially from Brekken, that Tron Westberg has his heart and his musical roots. He stands solidly anchored in the old tune tradition after Henning Trøen, Post-Anders, and other older sources. At the same time, he stands as one of the country’s very best fiddle players, with a large audience that will be delighted to get their hands on a CD on which Tron Westberg plays gammelpols. / Bjørn Aksdal