Vor Suplicas er et folkemusikalsk konseptalbum. Tekstene er fra 1700-tallet, fra en håndskrevet sangbok fra Gudbrandsdalen, men tematikken som musikerne løfter fram er et av vår tids viktigste spørsmål: hvordan forholder vi oss til kloden vi lever på? Snarere enn å skape debatt maner de til ettertanke og refleksjon. Vor Suplicas er et uttrykk hentet fra en av 1700-talls sangene og betyr vår bønn. En supplikk var fra gammelt av et bønne- eller klageskriv fra vanlige folk til Kongen. Dette er vår bønn, sier Vegar.
Folkemusikken er aldri langt unna når Vegar komponerer, den setter ingen grenser, men gir nerve og karakter til uttrykket. Han lar tradisjonen få leke seg fritt med inspirasjon fra jazz, klassisk musikk så vel som samtidsmusikk. Mari synger og formidler Østen Kjørrens tekster, Oddrun Lilja skaper klangflater og dybde i uttrykket. Gitaren får sammen med piano være albumets dramatiske tyngde. Musikken veksler mellom det tradisjonelle og eksperimentelle. Hver låt har fått sin egen identitet, fra en rasende lokk, til en sår sang om løgn, en insisterende kjærlighetserklæring og en håpefull julesang.
Tekstene er skrevet av husmannen Østen Kjørren som levde i Heidal i Gudbrandsdalen fra 1722 til 1805. Han levde tett på naturen og hadde en enkel filosofi: elementene måtte være i balanse om verden ikke skulle gå under. Det hører til sjeldenhetene å få høre et vanlig 1700-talls- menneske sin egen skildring av livet han levde. Å få en over 200 år gammel bok i hendene, å få lese en annens tanker formidlet gjennom flere generasjoners glemsel, gir en underlig følelse av samhørighet på tvers av århundrene. Hvem var det som skrev, hva ville han fortelle og hvem skrev han for? Nå er ikke 200 år noen høy alder for en bok, langt eldre tekster er tatt vare på, trykket opp og formidlet. Vi kan lese vitnesbyrd fra mange hundreår bakover i tid. Men en håndskrevet sangbok, laget for egen trøst og underholdning av en husmann i Gudbrandsdalen på 1700-tallet, er likevel ikke hverdagskost. Skriftkulturen var først og fremst de lærdes og rikes kultur, en husmann hadde ikke store muligheter for skolegang, liten tid til å skrive og få bøker å lese. Og i enda mindre grad hadde han et publikum for det han skrev. Litteratur var elitekultur.
Men Østen Kjørren hadde ikke bare lært å lese og skrive, han brukte kunnskapen til å sette ord på sin tro, på sine tanker og opplevelser. Det meste var hjemmelaget, både tekstene og selve boken de er samlet i. Men mye var også lånt. Han hentet forbilder og inspirasjon fra annen salmediktning og verdslig musikk. Sangene er personlige, og man kommer tett på fortidas levde liv. Østen viser oss hvordan han strevde for å finne mening og forstå det livet han var født inn i, og hvorfor menneskene levde med så mye strev og smerte her på jorden.
I forbindelse med lansering blir det konserter i et utvalg kirker med interiør Østen Kjørren har skåret.
