Leif Aasane (f. 1933) på Kongsberg i Buskerud har røttene sine fra Flesberg kommune i Numedal. Faren til Leif spilte også hardingfele, så han fikk tidlig kjennskap til slåttemusikken og runddansspillet. Siden ble det kontakten med Ole Nærlieie (1887-1955) som gjorde han til spelemann. Nærlieie var også fra Flesberg, men flyttet til Kongsberg. I hele 13 år fikk Leif nyte godt av spillet og rettledningen fra den høyt verdsatte hardingfeleutøveren. Ole Nærlieie var en populær dansespelemann. Nærlieie var en mye etterspurt spelemann på fester i Flesberg og Kongsberg. Når han ble sendt bud på, kom svaret kort og greit: ”Jeg kommer og spiller. O. Nærlieie” Det var ikke bare å ta bilen og kjøre. Nei, det ble å sykle fram og tilbake. På begynnelsen av 1950-tallet hadde han ofte en ung, lovende spelemann med seg på dansespillingene. Det var Leif Aasane. Mesterspelemannen Hellik A. Juveli (1897-1986) fra Flesberg trakk ofte fram Nærlieie når det ble snakk om spelemenn i Numedal, og Flesberg spesielt.
Leif Aasane begynte tidlig å spille til dans, og som læremesteren sin ble han etter hvert en mye etterspurt dansespelemann, både på kappleiker, til oppvisning og i forbindelse med kurs. Alt under krigen var Leif med Ole Nærlieie og spilte på dansefester. Ole hadde et støtt og eggende dansespill, og slik fikk også Leif tidlig inn rette snerten og rytmen. Leif var med på den første kappleiken sin i 1945, på Sangerheimen på Kongsberg. Han hadde ikke egen fele på den tiden, så han måtte låne når han skulle på kappleik. På en annen kappleik i Svene, også det i 1945, fikk Leif 50 kroner i premie av Liv Heyerdahl Blydenstein (f.1905-), det var hun som stiftet Svene barneleikarring i 1946, som også Leif var innom. I 1948 var Leif med som spelemann da barneleikarringen gjestet København. Dette var på selveste nasjonaldagen, 17. mai.
Leif Aasane kan fortelle at det å være bygutt og spille hardingfele ikke var det beste utgangspunktet. At jamnaldringene kom med ukvemsord og klaget sin nød over denne kattejamringa, var svært vanlig. Mer overraskende var det at uviljen mot en bygutt på hardingfele kom fra det etablerte folkemusikkmiljøet. Det kunne lett ha ført til at Leif la bort hardingfela, men han stod imot. Med god støtte fra hjemmet og Ole Nærlieie, skulle mang en etablert spelemann få sanne at en bygutt også kunne lære å mestre hardingfela.
Leif vil ikke kalle Nærlieie for en læremester i felespill, men heller en rettleder. Det var ikke å lære slåtter tak for tak, som er så utbredt i dag. Det var heller å henge seg på slåtten og prøve å få med seg det meste. Lyktes ikke det, var det å vente til neste gang slåtten ble spilt, forteller Leif. Opp gjennom åra har Leif deltatt på mange kappleiker. På Porsgrunnskappleikene har han hentet hjem mange triumfer og diplomer, ofte for det mest dåmrike spillet og for beste slått i Fykerudtradisjon. I 1961, under landskappleiken på Nesbyen, spilte Leif seg opp i klasse A, hele 27 poeng foran nr 2 på lista. Slåttene han spilte var Tinnemannen og Urjen. Etter hvert som Leif utviklet seg som spelemann, ble særlig det lyriske, dåm og drag som det heter på fagspråket, kjennetegnet på Leifs felespill.
Spillet hans har funnet klangbunn hos mang en tilhører. Etter en folkemusikkhalvtime i 1993, skrev spillemannen Harald Røine (1941–1998) et takkebrev til Leif med følgende ordlyd: Kjære Leif! Jeg vil gjerne takke deg for spelet i folkemusikkhalvtimen. Jeg fikk ikke hørt det da det ble sendt, men jeg fikk høre det båndet som du sendte til Olav Viken, og jeg har tillatt meg å kopiere det. Det er mange år siden jeg har hørt slikt et vakkert felespill, og det var rent en høytidsstund å høre på. Det er poesien og musikken i slåtten som nå er i ferd med å drukne i alt ”kraftspellet”, derfor var det så godt å høre deg. Håper det ikke blir så lenge til neste gang. Hilsen Harald Røine NB! Fela di var vidunderlig!
Med tida har det blitt lettere å være spelemann og bygutt. Anerkjennelse og respekt for Leif som utøver har kommet til uttrykk på mange måter. Blant anna gav Folkemusikksenteret i Buskerud i 1993 ut kassetten «Inkje sutra e', og inkje gret e' med Leif der han spiller slåtter fra Numedal og Telemark. Leif har ikke bare godt håndlag med utforminga av feleslåttene, han har også laget ni hardingfeler. Detaljene i feleslåttene har han på en måte overført til felene. Nøyaktighet og presisjon er det som preger arbeidet han utfører. Olav Viken (1921-2005) på Fagernes bistod Leif med tips og gode råd når det galdt felebygging.
Selv om Leif har røttene i Numedal, står også telemarksmusikken sterkt hos ham. Der har han særlig lagt seg etter Fykerud-/Løndalstradisjonen, men også opptak med Eilev Smedal (1889-1938), Torkjell Haugerud (1876-1954) og Gjermund Haugen (1914-1976) har gitt Leif inspirasjon. I yngre år hadde Leif mye kontakt med Bjarne Herrefoss (1931-2002). Hans spill fant gjenklang hos Leif, og omvendt. På en fest på Gullkrona på Notodden spilte de sammen til dans. ”Je huser de spellte Fenta så det var en fryd å danse,” forteller stordanseren Hellik Dokka på Kongsberg. ”Den morsomste opplevelse jeg har hatt når det gjelder å spille til dans var på Solbakken, et gammelt lokale på Kongsberg. Uansett hva jeg spilte, springar eller runddans, rolig eller i stort driv, så var danserne alltid med. De bare fløyt bortover golvet i takt med musikken”, sier Leif. Leif spilte mye på Samfunnet, under Marken på Kongsberg. Høytaleranlegget var så dårlig at spelemannen måtte trampe høyt for at danserne skulle høre takten. Når en kom hjem etter disse spillingene, var hælen så sår etter all trampinga at det var vanskelig å gå. Stod du i første etasje og såg på golvet når folk danset i 2. etasje, så gynget golvet. Særlig ille var det når det ble danset reinlender. Torsdager var lønningsdag i fabrikken, og da skulle folket ut og danse under Marken. Ellers så var det markensdans på Grand hotell. På Gyldenløve hadde de også Markens-kappleiken, og der fikk Leif kallenavnet Kongsberg-Myllaren av noen sigdøler.
Slåtter: 1.Flesbergingen, springar etter Ole Nærlieie 2.Fjellmannjenta, gangar 3.Skuldalsbruri, gangar 4.Attpåbindingen, springar etter Ole Nærlieie 5.Tannlausen, springar etter Jon Berget 6.Luråsen II, gangar 7.Sindroen, gangar 8.Nordlendingen, springar 9.Rosa, lydarslått 10.Anna Li, springar av Leif Aasane 11.Guro Lomodden, springar 12.Numedølen/Finngubben, springar etter Ole Nærlieie 13.Skeimakeren, springar etter Ole Nærlieie 14.Nisin, springar 15.Jørånnatten, springar av Torkjell Haugerud 16.Vårlengt, gangar 17.Jårån Surtelia, springar 18.Tovil Runningen, springar 19.Tangeslåtten, springar 20.Tukthusen, springar 21.Fjellbekken, springar 22.Jenta nedmed strondi, springar 23.Inkje sutrær je’ og inkje gret je’, springar etter Ole Nærlieie 24.Gibøspringar
Redaktør og produsent: Gunn Sølvi Gausemel, NRK Idé: Kongsberg spel- og dansarlag: Tekst og repertoarutvalg: Bjørn Laupsa-Borge Lydrestaurering og mastering: Terje Hellem, NRK Opptak: NRK-arkiv Grafisk formgjeving: Äva Karlsson Engelsk omsetjing: Takk til: Hellik Dokka og Anne Svånaug Haugan, Kongsberg, Bjarne Bratås, Flesberg, og Even Tråen, Rollag, for opplysninger om slåtter, spelemenn, historier, korrekturlesing og annet til nytte i denne produksjonen.
Økonomisk støtte: Buskerud Folkemusikklag, Kongsberg Musikkråd, Numedalslaget på Kongsberg, Numedal Spel og Dansarlag, Kongsberg Spel og Dansarlag, Norsk Bergverksmuseum, Lågdalsmuseet, Manpower AS , Isaksen R G AS, Per Dokka, Magne Åsen, Erling Halling, Anne Berit Kjørstad, Per Kristian Landsverk, Marie Berg, Arne Aaland, Solveig Jenssen, Bjørn Vinge, Reidar Halling, Hellik Dokka, Øyvind Midtgard, Even Tråen, Leiv Aabakken, Sigurd Frogner, Synne Frogner, Asbjørn Bratås, Torgeir Follag, Halvor Braathen, Randi Aasen, Robert Dokken, Bjørgulf Aasen, Per og Jytte Wium, Leif A. Skjold, Ole Neraas, Bernhard Bråthen, Thorleif Bråthen, Kjell Thorebråthen, Tore Sønju, Trude Såtvedt og Kjell, Egil Nordem, Trygve Dølen, Ingeborg Herigstad, Knut Tveito, Anne Tveito Olsen, Astrid Reggestad, Astrid Midtgard, Reidun Simenstad Røren, Gunnar og Bjørg Aslesen, Bjørg og Thor Holm
